Mapuche-søstre i frontlinja mot Olje- og gass-selskaper

Josefa og Celinda Campo ble født på begynnelsen av 1950-tallet i det Mapuche lokalsamfunnet Campo Maripe, som ligger 10 kilometer unna Añelo-byen i den sørlige Neuquén-provinsen. Mapuche-folket er en urfolksgruppe som lever i midt og sør i Chile og sør i Argentina. Mapuche betyr «jordens folk» (mapu=jord, che=folk), noe som gjenspeiler det spesielle forholdet denne urbefolkningen har til naturen.

Da Josefa og Celinda var barn, hjalp de med på å ta vare på lokalsamfunnets dyr mens de beitet fritt i den patagoniske steppen. På den tiden var deres hovedoppgave å sørge for at alle geit, ku og lam kom trygt tilbake til lokalsamfunnet. Som tenåringer flyttet Josefa og Celinda til nabobyen Cinco Saltos for å jobbe som barnevakter hos rike familier i området. Etter 10 år klarte de å vende tilbake til lokalsamfunnet, opprettet sine egne familier og oppdro sine egne barn med utgangspunkt i Mapuche-kulturen. I dag er Josefa og Celinda samfunnsledere i Campo Maripe og har blitt glade og inspirerende oldemødre.

Campo Maripe-lokalsamfunnet dekker 27.000 hektar som strekker seg fra det sørlige patagoniske steppet i Añelo. Neuquén-elven – som har sitt utspring i Andesfjellene – renner gjennom lokalsamfunnet og er grunnleggende for lokalsamfunnets husdyrhold og matproduksjon.

Vårt lokalsamfunn prøver å ta vare på det patagoniske steppet fordi dette er vårt hjem. Det er her vi og dyrene våre finner mat og alt som vi trenger for å overleve. Når olje- og gasselskaper bryter seg inn på vårt territorium og klargjør et område for å senere drive med fracking, ødelegger de hele livet som finnes i dette landskapet.

Når olje- og gasselskapene frakter sine maskiner, borer i bakken og monterer tårnene som senere skal brukes for å injisere vann og kjemikalier i jorda og så utvinne gass og olje, ødelegger de disse områdene ved å utrydde alle former for dyre- og planteliv. Ikke en plante til vokser i den jorda igjen. På denne måten krymper fracking områdene der dyrene våre kan beite. Den umiddelbare effekten av olje- og gassutvinning på våre områder er mindre mat for våre geiter, kyr og sauer. Det er derfor vi alltid sier at når selskapene forlater arealer hvor de driver med olje- og gassutvinning, etterlater de seg bare død og fattigdom.

Olje- og gasselskapene påstår at skaden forårsaket av fracking på det patagoniske steppet er minimal fordi dette landskapet er ørkenaktig og har derfor begrenset naturmangfold. Vårt lokalsamfunn mener at dette er feil.

Selskapene ser ikke noe annet enn en ørken når de ser Patagonias landskap fordi de ikke kjenner dette landskapet ordentlig. Deres uvitenhet og mangel på tilhørighet til regionen tillater dem ikke å se regionens naturmangfold. Selskapenes representanter er blinde for å se viktigheten av coirón-plante som er den planten dyrene våre spiser mest. De vet heller ikke noe om portillo-planten, som er en annen plante som dyrene våre spiser. På det patagoniske steppet finnes det en rekke småplanter som dukker opp på forskjellige tidspunkt av året. Mens alfilillo-gress vokser mot slutten av høsten, gir algarrobo-busk sine frukter mot slutten av våren. Våre dyr elsker algarrobos frukter. Dyrene våre kjenner alle disse plantene og vet hvor de kan få tak i dem.

Når selskapene ikke klarer å utvinne mer olje og gass fra en brønn, forlater de brønnen uten å iverksette noen tiltak for å reparere i det minste delvis den forårsakede miljøskaden. Disse forlatte brønnene kalles for "sumideros" og blir brukt til å samle kjemisk avfall fra andre aktive brønner. I disse «sumideros» forblir det kjemiske avfallet ubehandlet og i kontakt med jord og undergrunnvann.

Vi mener at det kjemiske avfallet som er samlet i hundrevis av forlatte brønner i hele området forurenser undergrunnvannet som igjen er i kontakt med Neuquén-elven. Samtidig drikker våre dyr vann fra Neuquén-elven og fra andre vannkilder som står i fare for å komme i kontakt med dette avfallet. I våre hjem bruker vi grunnvannet, men ikke til å drikke, kun til bading.

Det finnes anlegg i Añelo-byen som raffinerer skifergassen som blir hentet fra det patagoniske steppet. Disse anleggene holder en flamme brennende 24 timer i døgnet. Når vinden blåser fra nord, forurenser asken fra anleggene luften i hele kommunen, samt vannet i Neuquén-elven. Vi har ikke hatt tilgang til noen forskning som bekrefter en direkte sammenheng mellom luftforurensning og lokalsamfunnets helseproblemer, men i vårt lokalsamfunn har antallet mennesker som lider av en eller annen form for allergi økt eksponentielt i løpet av de siste 10 årene.

Før olje- og gassaktiviteten var Añelo et ekstremt stille og fredelig område. I dag lager anleggene som raffinerer skifergass en type støy som gjør det vanskelig for lokalbefolkning å sovne. Noen legger ikke merke til støyen på dagtid på grunn av bil og lastebiltrafikk, men om natten når det er mindre travelt i Añelo-byen blir støyen svært irriterende.

Den første protesten vi organiserte mot fracking i Vaca Muerta var i 2013 da Parlamentet i Neuquén-provinsen vedtok en avtale med Chevron-selskapet for å bore enkelte areaer på Vaca Muerta-feltet. Vi protesterte i 3 dager foran Parlamentet og dette endte med vold fra politiets side mot oss som demonstrerte.

Senere samme år arrangerte vi en "Ruca" i vårt lokalsamfunn. En "Ruca" er en Mapuche-tradisjon som innebærer å invitere andre sosiale grupper som ikke er Mapuche til å diskutere felles problemstillinger. Den gangen ønsket vi å varsle innbyggerne i Añelo om samfunns- og miljømessige effekter fracking ville ha for vår region.

Også i 2014 blokkerte vi tilgang på forskjellige punkter i det patagoniske steppet for å hindre at selskapenes maskiner opererte i området. Dette tiltaket skapte betydelige økonomiske tap for olje og gasselskapene. Den gangen klarte vi å opprettholde blokadene i 17 dager og som resultat fikk vårt lokalsamfunn mulighet til å forhandle med myndighetene og få den offisielle anerkjennelsen som urfolksamfunn. Det skal bemerkes at selv om samfunnet vårt hadde eksistert i mer enn 6 generasjoner, var vi ennå ikke offisielt anerkjent som et urfolkssamfunn inntil da.

Vi håper at våre etterkommere kan fortsette å bo i Campo Maripe og ha mulighet til å leve som Mapuche. Vi ønsker at våre etterkommere skal ha et bedre liv enn oss, ha mange dyr og mange steder hvor dyrene kan beite.

Vi ønsker også at Neuquén-regjeringen skal gi Campo Maripe eiendomsretten. Vårt lokalsamfunn er offisielt anerkjent, men har ennå ikke skjøte. Skjøtetvil gi oss bedre muligheter for å forsvare vårt land og forhindre at vårt landskap blir utnyttet av selskaper som ødelegger det patagoniske steppet og kun er interessert i å skape profitt til seg selv.